Nasjonalisme kan virke både frigjørende og undertrykkende på flere måter, det viktigste for å virke frigjørende er at det skaper samhold og en felles drivkraft for en gruppe mennesker som dermed lettere kan jobbe mot ett felles mål, noe som i mange tilfeller vil være en slutt på undertrykkelse i forhold av kolonimakter eller liknende. Denne felles saken kommer av at en gruppe mennesker med likt eller ulikt utgangspunkt finner noe som gjelder hele eller mesteparten av gruppen som for eksempel tilhørighet til ett geografisk område, religiøse tro eller en felles historie som dermed kan brukes til å samle gruppen mennesker for å for eksempel danne en egen nasjonalstat. I andre tilfeller kan nasjonalisme virke undertrykkende ved at en gruppe mennesker med en nasjonalistisk følelse kan undertrykke minoriteter i sitt område eller ta over områder med svakerestilte grupper mennesker for deretter å undertrykke. Andre tilfeller kan være at forskjellige grupper med store motsetninger samles i en stat uten noen nasjonalistisk samhørighet der flere grupper kan prøve å undertrykke de andre gruppene for å fremme sin sak. Dette skjedde blant annet i Afrika mellom tutsi'ene og hutu'ene.
I Norge i dag vil jeg si at nasjonalismen har en mindre rolle enn den hadde på 1800-1900-tallet da det man gjorde ett stort poeng ut av å finne noe særegent norskt. Det har riktignok vært ett større oppbluss i media i det siste der man dyrker nasjonalismen, spesielt ved å finne frem til det erkenorske. Nasjonalismen i Norge blir gjerne trukket frem i forhold til økt innvandring der det gjerne påpekes at vi må holde på de norske verdiene og tradisjonene selv med økt innflytelse utenfra. Nasjonalismen spiller dermed fortsatt en rolle som noe det Norske folk kan forenes gjennom og i mange tilfeller brukes det også til integrering av innvandrere ved å skape felles verdier og interesser de deler med store deler av befolkningen.
