Oppsummering kapittel 3

I det førindustrielle Norge gikk man fra ingen vekst på 1700-tallet til massiv vekst på 1800-tallet. Årsakene til de mange demografiske krisene på 1700-tallet, var svikt i avlingene i store deler av Norge og uår i jordbruket. Dødeligheten i Norge sank på grunn av ett bedre og mer variert kosthold i tillegg til vaksineringen mot kopper. Den største virkningen av befolkningsveksten var at mange flyttet på seg på grunn av plassmangel og det førte også til nyrydding og proletarisering som vil si at bøndene delte opp gårdene sine og ble selveiende bønder, men det førte også til at flere ble eiendomsløse. Dette førte senere til omforming og vekst i jordbruket på grunn av befolkningsveksten. Sammen med befolkningsveksten og veksten i jordbruket kom også økende handel og bedre levestandard. Dette skjedde ved at store deler av produksjonen var rettet mot selvforsyning, men deler ble også solgt på markeder. Selv om jordbruket var den viktigste næringen i Norge var fiskerinæringen veldig viktig i store deler av landet og det ble gode tider for fiskerinæringen, spesielt da eksporten økte og prisene ble drevet opp. Fiskerbøndene ble den typiske kombinasjonen ved kysten, mens inne i landet kombinerte man jordbruk og skogbruk og mye av trelasten ble eksport til Europa. De norske stendene var embetsstanden, bondestanden og borgerskapet, det var på alle måter store forskjeller mellom de forskjellige stendene. Både økonomisk, kulturelt og sosialt. Embetsmennene var eliten og tilsvarende til andre lands adel, de fleste innbyggerne var i bondestanden og var på mange måter lavere stilt enn begge de andre stendene. Borgerskapet var den standen med størst forskjeller innad der det gikk fra velstående handelseiere ned til håndverksmestere og småhandlere. Med framveksten av en industriarbeiderklasse på 1800-tallet svekkes paternalismen samtidig som det foregår en sekularisering.